Oslo Philharmonic

30 år gammel komponist får sitt tredje verk fremført av Oslo-Filharmonien

Komponist Mette Henriette Martedatter Rølvåg er bare 30 år, men har allerede skrevet tre verk for Oslo-Filharmonien. Denne uken urfremføres de to nyeste verkene i Oslo Konserthus.

– Ett av de to nye verkene er som en slags gest. Det har en varme og klarhet i seg som jeg opplever som imøtekommende, samlende og forsonende. Det andre har en annen kraft og ureddhet, kanskje en dragning mot det ukjente, som tok prosessen i en retning som ble frigjørende for meg underveis, forteller komponisten.

Det var ikke gitt at Mette Henriette skulle komponere musikk for symfoniorkester. Den sjøsamiske komponisten, saksofonisten og bandlederen fra Trondheim fikk opprinnelig sitt gjennombrudd på ECM Record i 2015. Oslo-Filharmonien fattet interesse for den unge komponisten og bestilte først ett verk og senere to til. 

En unik måte å skrive på

– Mette Henriette har en egenartet og kunstnerisk stemme og representerer en interessant blanding av ulike sjangre. Vi hadde lyst til å høre hvordan hennes kunstneriske ideer kom til uttrykk i et symfonisk format, forteller leder i programrådet i Oslo-Filharmonien, Eirik Devold.

Høsten 2020 urfremførte Oslo-Filharmonien og Klaus Mäkelä hennes første orkesterverk This Too under sin TV-sendte sommerkonsert.

– Etter at jeg hørte orkesteret fremføre This Too første gang var jeg fylt med inspirasjon til å skrive videre. Jeg kjente et behov for å dykke inn i et litt annet temperament og utforske noen nye klanglige og rytmiske ideer, forteller komponisten.

Resultatet ble to nye verk, foreløpig uten tittel, som urfremføres under ukens konserter, også denne gangen under ledelse av sjefdirigent Klaus Mäkelä, som også er svært begeistret for komponisten.

– Mette Henriette har en vidunderlig og unik måte å skrive på for orkester. Hun kombinerer svært detaljerte teksturer med en følelse av frihet i uttrykket, sier Klaus Mäkelä om komponisten.

Nært samarbeid med musikerne

Mette Henriette trekker frem det direkte samarbeidet med musikerne i orkesteret som en stor inspirasjon i komposisjonsprosessen.

– Jeg har hatt workshops sammen med enkelte musikere i orkesteret for å utforske hvordan vi kan skape de ulike klanglige og rytmiske kvalitetene jeg er ute etter. Det har vært givende fordi de har en åpenhet og sjelden forståelse for hvor jeg vil med musikken. Tilliten mellom oss gjør det mulig å bevege seg på enda litt dypere vann. Bestillingene har egentlig vært en prosess hvor vi har lært hverandre å kjenne og jeg har utviklet en stor kjærlighet for orkester, forteller hun.

Uten tittel

De to verkene har foreløpig ikke fått tittel. Mette Henriette vet godt hva hun vil uttrykke med musikken, men å fange det i noen få ord syns hun er utfordrende.

– Det er så mange konnotasjoner knyttet til ord, også på tvers av språk. Så i stedet for å sette en tittel på verket som kan komme i veien for folks egne tolkninger, vil jeg heller la det være til jeg har hørt musikken og de riktige ordene dukker opp.

Hun syns i det hele tatt at debatten om titler er interessant. 

– Hva er egentlig tittelens funksjon? Skal den beskrive verket, skal den stå i kontrast, skal den gi en impuls? Kanskje er det befriende med verk uten spesifikke titler, da kan lytteren gå inn i det uten spesifikke forventninger. Samtidig kan det jo være interessant å leke med den forventningen, skape en spenning mellom tittel og musikk.

Når de to verkene nå ligger klare som partitur på podiet hos musikerne er det en spent komponist som skal innta salen som lytter til sitt eget verk.

– Det føltes så rett da de spilte This Too i fjor sommer, så jeg vet at de nye partiturene er i trygge hender. Jeg har stor tillit til at de skjønner hva jeg ønsker å formidle, så nå ser jeg bare fram til å høre dem gjøre dette til sitt eget. Jeg er svært takknemlig for muligheten til å skrive disse tre verkene for orkesteret og Klaus Mäkelä.