D2

Saxbehandleren

Hun er 159 centimeter høy, har slett brunt hår, en noe monoton trønderdialekt, går i strikkekofte, bestiller glutenfri mat. Saksofonisten er ved første øyekast ikke en du skulle tro hadde denne kraften i lungene. Eller på mennesker.

Likevel har Mette Henriette Rølvåg (24) den nokså spesielle gaven at folk suges mot henne. Og med folk kunne en like gjerne sagt verdensstjerner. Samtidskunstneren Marina Abramović (69) lot Rølvåg innta hovedrollen under en performance i New York i 2014, den anerkjente fotografen og filmskaperen Anton Corbijn, som har tatt ikoniske portretter av Joy Division, U2 og Björk, har tatt bildene på disse sidene. Og i dag slipper Rølvåg sitt selvtitulerte dobbeltalbum på det berømte jazzplateselskapet ECM, mest takket være et tilfeldig møte med eier og gründer Manfred Eicher (72). Som den yngste noensinne, ifølge den norske distributøren.

– Æ tru’n Pætt Mettny va ynger enn mæ, bærre så det e sagt, men det får du sjækk opp, sier Rølvåg. (Dette stemmer, Pat Metheny var 21.)

– Denne magnetismen du har på ledere innen sine felt. Hva handler det om?

Rølvåg stirrer ned på salaten som ligger urørt foran henne.

– Jeg har alltid vært god til å komme i kontakt med mennesker som er litt annerledes, uavhengig av hvor kjente de er. Jeg har mange eksempler på vennskap som har oppstått etter et tilfeldig møte, hvor vi bare dras mot hverandre.

UNG VOKSEN

Mette Henriette Rølvåg vokste opp på Strindheim i Trond­heim med mamma (lærer), pappa (NTNU-professor), lillebror Petter og puddelen Viva.

– Fra jeg var liten har jeg alltid flytt rundt mellom miljøer, alltid hatt venner i forskjellige samfunnslag, alltid vært interessert. Mormor brukte å si, da jeg var liten, at å snakke med meg var som å snakke med en voksen.

I korpset var hun duskejente, trompetist i snaue to år, før hun som elleveåring fant ut at tante hadde en gammel saksofon på loftet.

– Jeg lånte den med hjem. Og herregud, den følelsen da jeg prøvde den. Det hørtes sikkert jævlig ut, men noe resonnerte dypt inni meg. Det her var greia, liksom.

En lærer på Strindheim skole, som også var husorkesteransvarlig, forsto kjapt at Rølvåg var et talent. Han lånte henne Sinatra-cd-er, lot henne spille soloer på avslutninger, fikk henne over på tenorsaks.

– Det var en gradvis prosess. Jeg øvde saksofon, skrev musikk, lånte lassevis av cd-er fra biblioteket. Det var alt eller ingenting.

Allerede på barneskolen lærte hun seg musikkteori. Lå der og leste tykke blekker om kvintsirkelen under leselampen da faren kom inn for å skru av lyset.

Da musikklæreren var sykmeldt før et skolekarneval, tok Rølvåg ansvaret, som tolvåring. Med godkjennelse fra skoleledelsen transkriberte hun og en venninne et repertoar, skrev «Ebony and Ivory» med parallelle terser for hele ensemblet.

– Og så spilte vi i gymsalen for batmaner og prinsesser, hehe. Det er litt synd det ikke ble festet til film.

Etter videregående gikk turen til Sund folke­høgskole, en viktig møteplass for mange av toppmusikerne i hennes generasjon, før studier på Oslo ­Musikkhøgskole.

– Allerede da hadde jeg skrevet mye av materialet til platen. Skolen ble viktig for å lære seg teknikkene jeg trengte, og finne musikerne som skulle være med.

HUN INGEN VISSTE HVEM VAR

Rølvåg var en av osloborgerne som skrek i Marina Abramovićs Munch-hyllest, kortfilmen «Scream», fra 2013.

Da filmen hadde slippfest på Ekebergrestauranten, kom Rølvåg sent, rett fra et oppdrag på Slottet.

Men Abramović fant henne.

– Hun sa til meg: «Du er annerledes enn de andre. Jeg har lyst til å jobbe med deg.»

Da trønderen besøkte New York i september ifjor, i forbindelse med et spilleoppdrag, tok hun kontakt med Abramović.

Pussig nok hadde den serbiske kunstneren til da vist liten interesse for Rølvågs virke og instrument, mer for hennes samiske bakgrunn (mormoren var sjøsame), deres felles interesse for sjamanisme. Men etter en improvisasjon i Abramovićs sparsomt møb­lerte, hvite leilighet på Manhattan, var saken klar. Rølvåg måtte stå med henne på scenen samme kveld på The Hole Gallery.

Utenfor var det så mye folk at taxien ikke kom frem, køen gikk rundt hjørnet av Bleeker Street og Bowery på Lower East Side. Innendørs ble de tatt imot av MoMA-direktør Klaus Biesenbach og Antony Hegarty fra Antony and the Johnsons. Hvem var så denne lille brunetten med instrumentkofferten?

– Marina gikk opp på scenen. Så gjorde hun et slags ritual, fikk alle til å lukke øynene, holde hender. I det hun introduserte meg, var det så stille at jeg kunne høre lyden fra lysstoffrørene i taket. Det var en sånn energi. Jeg bare dykket ned i øyeblikket og spilte et strekk, som ikke kan ha vart lenger enn et kvarter.

– Og så?

– Da jeg åpnet øynene, kjente jeg at det bare dirret. Marina hadde stått bak meg hele tiden. Så dro jeg hjem til Brooklyn. Uten å ta en øl etterpå. Jeg var den personen som ingen visste hvem var. Som bare forsvant. Men på t-banen kom en dame bort og ga meg en klem og sa takk.

STILLHET

– Det er sjelden jeg møter noen i musikkverdenen jeg ikke har hørt om, som overrasker meg med sitt talent og tilstedeværelse. Mette har den ­kvaliteten, skriver fotograf Anton Corbijn i en epost til D2.

De to møttes under et filmprosjekt i Tadsjikistan, hvor hun var med en amerikansk jazztrio. Siden har Rølvåg og den nederlandske toppfotografen holdt kontakten. Fotoopptaket til plateomslaget ble gjennom­ført på to døgn i Berlin, rett etter at Corbijn hadde gjort opptak med Beyoncé i New York.

– Vi kjørte mye rundt i bilen hans og hørte på ­musikken min. Til slutt havnet vi ved en kirkegård, han har et veldig nostalgisk forhold til kirkegårder ­siden han vokste opp rett ved en, sier Rølvåg.

De fleste tysklandsturer det siste året har imidlertid gått til plateselskapet ECMs hovedkvarter i München.

Mette Henriette Rølvåg ble kjent med ECM-sjef Manfred Eicher da han bokstavelig talt snublet over henne etter et toalettbesøk på et smekkfullt Cosmopolite i Oslo, der Eicher var for å overvære en konsert med argentinske Dino Saluzzi. Trondheimsjenta var der tilfeldig, alene, etter å ha sett en konsertplakat på en lyktestolpe. Senere samme helg møtte Rølvåg og Eicher hverandre flere ganger, på middag, til fro­kost på hotellet hans klokken 06.00, på spasertur til flytoget. En platekontrakt ble aldri diskutert, alt bare «skjedde» – etter flere møter i Oslo.

– Han er den personen som har sett visjonen min bedre enn alle andre.

– Som en mentor?

– Mer som en likeverdig, egentlig. Mer som ­familie.

Albumet «Mette Henriette» er spilt inn i Rainbow Studios hos Jan Erik Kongshaug. Det tok år å velge ut det tolvmanns store ensemblet med blant annet bandoneon, sag, blåserrekke, strykekvartett, og som har Per Zanussi på bass, Per Oddvar Johansen på trommer og Johan Lindvall på piano. Plateselskapet fra 1969, hvis motto er «The Most Beautiful Sound Next to Silence», må være en drøm for en artist som dyrker stillhet, selv om Eicher angivelig synes Rølvåg høres ut som en ulv når hun spiller.

– For mange er stillhet bruddet med støy, sier hun.

– For min del kan det være det ekstra instrumentet som ligger der oppe, som utvider lydbildet. Som er mer enn en pause.

https://www.dn.no/d2/musikk/mette-henriette-rolvag/anton-corbijn/saxbehandleren/1-1-5491331