Dagens Næringsliv
Norges mestersaksofonist er tilbake
Sublim ro og intime betroelser fra Mette Henriette.
Historien om hvordan Mette Henriette Martedatter Rølvåg i 2015 ble den første kvinnelige debutanten på Europas viktigste jazzselskap, ECM Records, til overmål med et dobbeltalbum, er som tatt ut av et eventyr. Den ambisiøse, men unge og ukjente musikkstudenten så ved en tilfeldighet en konsertplakat som fanget hennes interesse og tok turen til Cosmopolite ved en innskytelse.
Inne i konsertstedets mørke dumpet hun bort i en eldre, gråhåret herre som satt ved trappene. Hun sa unnskyld, og satte seg ned for å se konserten. De kom i snakk, og det viste seg at denne herren var Manfred Eicher, den legendariske innehaveren av ECM siden starten i 1969.
Dagen etter fikk Mette Henriette levert noe av musikken sin til Eicher, og resten er norsk musikkhistorie. På omslaget var det for en gangs skyld ikke et abstrakt naturfoto, men et artistportrett tatt av Anton Corbijn, best kjentor sine bilder av U2 og Depeche Mode. Slikt blir lagt merke til.
Ettertanke og ro. De foregående syv årene har Mette Henriette vært opptatt med større bestillingsverk og samarbeid med sa mtidskunstnere og -institusjoner, men hun har nå omsider funnet anledningen til å presentere nytt materiale på det vakre oppfølgeralbumet «Drifting».
Det kommer som bestilt til mørketiden, og bør trekke 31-årin- gen inn igjen i samtalens sentrum. Om dette skal kalles jazz, kammer- musikk eller ambient er ikke så viktig, det intime formatet med piano, cello og saksofon innbyr til ettertanke og ro. Det er et typisk album, som gjerne kan møtes med ærbødighet og tålmodighet, og helst nytes i fysisk format.
Bare singelen «I villvind» er til- gjengelig i strømmetjenestene, mens albumet utgis fysisk i Norge på tirs- dag, mens utlandet og strømmetje- nestene først følger i januar.
Samtidskunst. «Drifting» er inn- spilt i et folketomt Munchmuseum, mens resten av byen var stengt ned. Og denne på flere vis romlige følelsen dominerer også lytteropplevelsen.
Judith Hammans cello bidrar med introverte knirk og svei- pende stryk, mens Johan Lindvalls flygel virkelig er som skapt for Mette Henriettes saksofontone, som stundom er innom liflige folketoner. Lindvalls pianostil har et ben i samtidsmusikken og det andre i mer naivistiske, melodiøse figurer, slik vi også kan høre i hans egne supre trio.
— Audun Vinger, Dagens Næringsliv