Jazznytt

I full drift

Saksofonist og komponist Mette Henriette lever i en drøm, en vill en.

Mette Henriette Martedatter Rølvåg tar et lite pust, en ansats, og stirrer fremfor seg. Ut gjennom kafévinduet fullt av fettflekker, teip-rester og svevestøv; forbi bilene, bussene og utrykningskjøretøyene som passerer i begge retninger; over midtrabatten med parkvesenets utplantede trær; forbi bygningene på andre siden av gaten, der et nytt og stolt Oslo-kvartal har reist seg. En barista roper «dobbel americano» gjennom dampen, men hun enser det ikke. Armene er løftet i en kjent positur; fingrene elegant posisjonert langs det imaginære hornets hals. Hun hiver etter pusten; øynene lukkes. I et øyeblikk er hun, med undertegnede på slep, tilbake på hennes tantes loft en gang i barndommen.

– Den bare satt der. Ble en del av meg. Fargene, knappene. Jeg bare visste at dette skal jeg holde på med, sier hun så om det første øyeblik- ket med instrumentet som skulle stake ut kursen for hele hennes til nå 31 år gamle liv.

Med et artistnavn Sir Paul McCartney kunne ha skrevet seg en hel karriere på, samt denne deterministiske viljen til dedikere seg ett hundre prosent til saksofonen og musikken, er det kanskje ingen overraskelse at Mette Henriette er i ferd med å bli et av våre store navn på den inter- nasjonale musikkscenen.

Idet vi møtes, er hun i lanseringsfasen av sitt andre soloalbum, utgitt av den tyske platekjempen ECM. Konserter i Paris og Brussel venter; et orkesterverk skal ha premiere; en lydinstallasjon må godkjennes; et ytter- ligere nytt album er på tankestadiet; saksofonen må pleies og, samtidig, har hun i det siste merket en gryende kløe. Hun må ut og reise igjen.

Det nye albumet heter Drifting. En passende tittel for en full- blodsnomade, som allerede under studietiden ved Norges Musikkhøgskole reiste verden rundt etter musikken. Hennes første utenlandsturné gikk til Tadsjikistan, med den amerikanske pianisten Alex Kreger og trommisen Ryan Ptasnik. Hun ble tatt inn til avhør av tollerne som beint nektet å tro at en 20-åring fra Norge skulle spille saksofon der, i Sentral-Asias fattigste land.

– Følelsen av å være i bevegelse, å være dynamisk, å kjenne på interaksjonen med musikere med andre bakgrunner er utrolig viktig for meg. Det får meg til å lytte litt annerledes, mer aktivt og åpent, og gjør at mønstrene som man kan tråkke opp i etablerte ensembler ikke rekker å etablere seg. Det er en annen tilstedeværelse i musikken som jeg finner interessant. Jeg har vel egentlig aldri tilhørt noen klikk, men jeg tror det å reise, å møte ulike mennesker, har gitt meg en følelse av tilhørighet. Så kan en jo spørre seg om det er reisingen som har formet musikken, eller om det bare er to ulike uttrykk av den jeg er, reflekterer hun. Mette Henriette forteller at hun føler seg hjemme over alt hvor hun har reist, men blir bred i målet idet vi spør om hvor i Trondheim hun kommer fra. «Østsida», sier hun med en ironisk stolthet i stemmen. «Strindheim, ved Nidar sjokoladefabrikk». I den magiske lukten av kakaobønner, og i den litt mindre fortryllende lukten av Doc halspastiller, syklet hun til og fra korpsøvelser og undervisning med en jazzinteressert lærer som lærte ungene å spille standardjazz. Hun pugget kvintsirkler hun fant på internett om kveldene og lånte CD-er på biblioteket. Aller helst folkemusikk fra Silkeveien, fra Rajasthan i øst til spansk flamenco i vest.

– Jeg var aldri så veldig opptatt av andre artister. Det var ikke det som drev meg, jeg har vært åpen for alt, egentlig. Det jeg setter mest pris på er når jeg opplever at musikken kommuniserer noe genuint, at man sanser kjernen i hvor det kommer fra. Det er helt uavhengig av sjanger, helt uavhengig av instrument, sier hun. Allerede to år gammel hadde hun sprengt farens høyt verdsatte hifi-høyttalere i ren musikkglede, en glede hun tilskriver farens nerdete lidenskap for flink jazz og stereoforsterkere. De hørte musikk på morgenen, om kvelden, i helgene og innimellom.Soul, funk, rock og jazz. Hun smiler når hun forteller om farens ansiktsut- trykk da han fikk vite at datteren hadde fått platekontrakt med ECM og skulle i studio med den nå avdøde teknikerlegenden, Jan Erik Kongshaug.

– Det var veldig stas. Pappa var jo kjempefan av Jan Erik. Og så viste det seg at bestemor, som hadde vært tjenestepike i Trondheim, kjente til Kongshaug-slekten godt. I rekken av tilfeldigheter og magiske øyeblikk i Mette Henriettes karriere til nå, er historien om hvordan plateselskaps- sjefen Manfred Eicher, bokstavelig talt, snublet over sin nye stjerneartist i trappene på Cosmopolite i Oslo, intet unntak. Hun hadde vært ute og flanert («jeg liker å flanere»), sett en plakat på en lyktestolpe langs Akerselva, og fulgt innskytelsen av å gå på konserten. Etter å ha ytret sine høflige beklagelser der inne i den mørke konsertsalen, begynte hun og Eicher å prate musikk. Dagen etter møttes de igjen, og nå ville han gjerne signere henne til det innflytelsesrike selskapet.

«Å kjenne resonansen i kroppen med saksofonen, å kunne stå og gjøre øvelser – det sentrerer meg.»

Resultatet ble albumet Mette Henriette i 2015, som med sine 35 spor er den lengste debuten i ECMs historie. Hundre minutter musikk, skrevet for trio og ensemble, spilt inn med Kongshaug i Rainbow Stu- dios. På omslaget var det, uvanlig nok for ECMs estetiske ideal, et portrettfoto av den unge saksofonisten. Bildet ble tatt av en venn, den kjente «nyveiv-fotografen» Anton Corbijn, i Berlin. Han var fortrolig foreviger av både Joy Division og U2; Depeche Mode og REM – hun ble kalt en «contemporary music star on the rise» i The Guardian, mens avisen The Independent kåret skiva til årets jazzalbum. «Det er sjelden jeg møter noen i musikkverdenen jeg ikke har hørt om, som overrasker meg med sitt talent og tilstedeværelse. Mette har den kvaliteten», sa Corbijn til Dagens Næringsliv.

Mette Henriette ble samtidig nominert til Spellemannprisens eksportpris, men tapte knepent til en hettekledt EDM-produsent. Pengepremien skulle hun uansett gitt bort, mente hun. Og spillejob- bene, komponistoppdragene og kunstutstillingene ble større, viktigere, mer prestisjefylte, som da hun sammen med sitt store ensemble åpnet Berlin Jazz Festival i 2016, eller da hun debuterte solofremføringen «In Between» på Documenta 14 i Athen Konserthus. Hun turnerte i USA og Europa, og fikk stadig mer oppmerksomhet i det tåkefulle landskapet mellom sjangere og kunstformer.

«Mette Henriette er en viktig aktør innen sjangerløs musikk. Hennes åpenhet og interesse for flere kunstformer er befriende og berikende. Hennes intime og nyanserte dobbeltalbum på ECM viser et mange- fasettert og komplekst kunstnerskap», sa Anne Hilde Neset, tidligere musikkjournalist og leder for nyMusikk, nå påtroppende direktør ved Henie Onstad Kunstsenter, i forbindelse med Spellemann-nominasjonen.

Det skulle ta sju år før hun endelig fikk tid til å samle tanker og musikk til et oppfølgeralbum. I mellomtidengjorde hun bestillinger forkunstinstitusjoner og festivaler; drev med scenekunst og film; hun studerte og lærte seg opp i alt fra scenografi til hennes lidenskap, duft. «Hva ønsker jeg å si?» og «Hva trenger jeg å lære meg for å uttrykke det?», var spørsmål som snirklet rundt i hodet. Drifting handler da også om prosesser.

– Denne gang fikk albumet bli til på egne premisser. Jeg ville holde meg fritt til musikken, ikke gi det noe rammeverk. Drifting dveler ikke ved seg selv, den er på vei et sted, forteller hun.

– Jeg kjente at det første albumet behøvde tid til å få ro rundt seg før det føltes naturlig å arbeide med et nytt album. Jeg behøvde nok det selv også, for å tenke klart rundt hva jeg skulle si med det, slik at det fikk utvikle seg på egne premisser uten å bli sett i direkte sammenheng med det første.

En pandemi skulle også ta sitt. Jan Erik Kongshaug gikk bort like før verden stengte ned, og stadig kom det nye, praktiske utfordringer i veien. Redningen ble et par prøver i det nye MUNCH i hovedstaden, samtidig som hun ferdigstilte verket Ilmmis til Festspillene i Nord-Norge.

– Jeg skrevmusikken til albumet da jeg arbeidet med en symbiose av prosjekter, som kanskje skinner igjennom i repertoaret. Det er blitt et materiale som er i bevegelse og som jeg vet jeg ønsker å utvide og videreutvikle i ulike live-sammenhenger, enten det er med et stort ensemble, med trioen eller alene. Det er flere deler i de to verkene som refererer til hverandre, sier hun.

Siden albumet er spilt inn på MUNCH, i et pandemistengt Oslo, kaller hun innspillingen med trioen som en fin plass å begynne denne prosessen. Som et tverrsnitt i tiden.

– Det er også noe med hele prosessen som handler om å bevege seg med naturkreftene og la ting ta form på egne premisser, både materialet og prosessen.

Trioen er også delvis resultat av hennes nomadisk musiker- tilværelse. Pianist Johan Lindvall er riktignok en gammel venn fra studietiden på NMH i Oslo, men cellisten Judith Hamann tok over etter Katrine Schiøtt i 2019. Hennes debut fant, av alle plasser, sted i Tasmania, som cellisten tilfeldigvis befant seg i nærheten av.

– Judith har et unikt øre, og en klanglig forståelse helt utenom det vanlige. Hun gjør liksom alt det jeg selv ville gjort dersom jeg kunne spille cello. Vi møttes i en jet-lag-tåke der nede i Tasmania, men alle- rede fra første øving føltes det som vi hadde spilt sammen i årevis, sier hun, og fortsetter:

– Johan og jeg er veldig forskjellige, men vi møttes, og i det rommet kan alt skje! Johan har en veldig spesifikk, tydelig stemme og en kjem- pefin pianotøtsj, med både snert, groove og de lekreste voicing-er. Vi har spilt sammen i flere band opp igjennom, og kort oppsummert: Det er to helt fantastiske musikere jeg spiller med.

– Som både komponist og musiker – hvor viktig er improvisasjon i musikken din?

– Når jeg skriver musikk er det viktig at dem som spiller den føler seg fri og trygge. Ulike utøvere trenger ulike ting. En jazzmusiker er ofte friest i åpnere rammer, med få satte parametere, mens en klas- siskutøver blomstrer når de kan tolke mer presise instrukser. Begge deler er jo improvisasjon, men på litt ulike plan. Jeg liker å ha dette i mente når jeg skriver musikk: å utfordre det vante. Og når man først har forstått logikken og dialekten i en komposisjon, er det mye frihet i det. Frihet til å leke med ideer om form, teksturer, frasering, klanglig- het og metrikk. Repertoaret på skiva vil nok utfolde seg veldig med improvisasjoner på turné.

«Det er klart jeg bryr meg om det politiske landskapet, men ønsker ikke at det skal være en fane jeg bærer på. Kunsten må være fri, helt fri.»

Mørket er i ferd med å sige innover den trafikkerte Oslo-gaten utenfor. Vi er på vei inn i årstiden da vinduene blir til svarte speil, skumringstimene elektrisk rosa. Mette Henriette forteller om et spektakulært foto Jazznytt har oppdaget på hennes Instagram-konto. Stående med saksofonen i en hule i havgapet, et sted langt utenfor all farvei.

– Det der var et spesielt øyeblikk for meg. Det ble tatt under en kon- sert på Trænafestivalen. Bestefaren min er jo født der på øya, et gammelt sjøsamisk offersted.

Hun har alltid interessert seg for samisk kultur, men at det var ett bestemt øyeblikk da hun for alvor begynte å tenke på sin samiske familietilhørighet.

– Jeg var tolv år da mormoren min gikk bort, og da var det akkurat som hun tok bolig i meg, som om hun var med meg. Det var så mye med hennes sjel jeg kjenner meg igjen i, og henne død utløste et behov for å forstå hva dette ubeskrivelige, usynlige var.

Hun snakker ikke språket, for kun få generasjoner siden ville mange ikke gi barna den byrden, men hun kjenner likevel en tilhørighet.

–Det handler nok om en tilstedeværelse i og tilnærming til livet som er fundamentalt annerledes. Det er essensen av samisk kultur for meg, og det tror jeg også ligger i mitt håndverk og i min kunstneriske interesse uten å være et poeng i seg selv. Jeg håper derimot å kunne være med å nyansere bildet på hva samisk kultur er.

I 2017 skrev hun bestillingsverket Sáivu til festivalen Riddu Riððu, med Dronning Sonja på tilskuerplass. «Det er en stor glede for meg ende- lig å være her», sa dronningen i sin åpningstale til festivalpublikummet i Kåfjord.

– Det er klart jeg bryr meg om det politiske landskapet, men ønsker ikke at det skal være en fane jeg bærer på. Kunsten må være fri, helt fri, slår Mette Henriette fast.

Pandemiens klamme, klaustrofobiske grep hadde også sine positive sider, forteller hun.Det ble tid til å skaffe en viss struktur i en ellers impulsiv tilværelse. Hun skrev tre bestillingsverk til Oslofilharmonien og ett bestillingsverk til Arktisk Filharmoni, men det ble også tid til å øve på og utforske instrumentet hennes.

– Å kjenne resonansen i kroppen med saksofonen, å kunne stå og gjøre øvelser – det sentrerer meg, sier hun og gjentar bevegelsen med saksofonen foran seg.

For tiden er saksofonen tilbake i hovedrollen, og hun blir ydmyk når hun tenker på instrumentet sitt, sier hun. Saksofonen fant hun, også ved en innskytelse, i en bruktbutikk langt nord i England. Dit hadde hun reist, uten annet enn en fornemmelse av at hun skulle finne det hun nå kaller sin medpassasjer i livet.

– For en fantastisk tilfeldighet at jeg fant det der! utbryter hun, og forteller om en grundig, strategisk prosess i saksofonbutikken. Etter tre dager med testspilling av ulike saksofoner, en prosess hun kaller «å lytte til seg selv», fant hun sin følgesvenn: En Selmer Mark VI fra 1950-tallet.

– Lyden ligger egentlig i utøverens fantasi, men et godt instrument gjør alt enklere å få frem. Saksofonen er et så personlig instrument, så jeg har ikke hatt interesse av å prøve ut noe annet horn. Jeg liker å gå i dybden.

Mette Henriettes interesser slutter ikke med jazzmusikken. På sine mange reiser har hun møtt forfattere, designere, fotografer, kunstnere og arkitekter, som alle har vært med på å forme hennes verdensbilde. Den første hun snakket om arkitektur og musikk med var Cecil Taylor under Moldefestivalen, forteller hun i en bisetning, og greier ut om teksturer og kropp i rom.

– Jeg har alltid vært interessert i ulike kunstformer, fortsetter hun, og forteller om at tykke bøker om dramaturgi har hatt faglig innflytelse på henne som komponist.

Og som drivende skyer over en rosa ettermiddagshimmel, er det ikke kun musikeren Mette Henriette som virker å gli sømløst mellom kunstgrenene, mellom kontinentene og mellom menneskene hun møter på sin vei. Navn som den islandske kunstneren Valgeir Sigurdsson; den elektroniske musikeren Nicolas Jaar; koreografen og regissøren Jo Strømgren og den verdensberømte performancekunstneren Marina Abramović dukker alle opp sammen med Mette Henriettes navn i søkemotorene.

Sistnevnte møtte hun allerede i 2013 etter å ha deltatt i hennes kortfilm-hyllest til Edvard Munch, The Scream. Abramović hadde lurt på hvem nettopp Mette Henriette var. Ikke lenge etter møttes de i kunstneren nyinnflyttede leilighet på Manhattan. Mette Henriette med saksofonen på ryggen, rett fra sin midlertidige leilighet i Brooklyn via t-banen. I det store, tomme, umøblerte rommet satt Abramović med lukkede øyne og hørte på den unge saksofonisten vrenge sin sjel. Da hun åpnet dem igjen, sa hun kort og godt: «I knew it!»

–Det var et sånt eventyrøyeblikk. Et helt unikt øyeblikk, smiler Mette Henriette når hun tenker tilbake.

– Senere den kvelden hoppet vi i en taxi og dro ned til The Hole Gallery på Bowery. Obama spiste tilfeldigvis middag på andre siden av gaten, så stedet krydde av folk. Marina tok meg i hånden og ledet meg gjennom folkehavet fram til Anohni som hadde kuratert performancen. «Hun er min gave til deg», sa hun til Anohni. Da jeg begynte å spille var det helt stappfullt og stemningen var helt elektrisk. Nomadelivet, vet du. Det er magisk!

Hun retter seg opp i ryggen, tar et par dype pust og blikker ut på den trøstesløse Oslo-gaten.

– Jeg tilhører ikke et sted, men føler meg hjemme i bevegelsen.